Skadelige effekter av ioniserende stråling

KORT FORTALT

Ioniserende stråling kan skade molekyler, inkludert DNA.

Ved lave stråledoser er økning i kreftrisiko den viktigste skadelige effekten av ioniserende stråling (senskader).

Ved svært høye stråledoser kan også vev dø (akutte skader).

Alle mennesker utsettes for lave doser fra ioniserende stråling hele tiden, blant annet fra naturlig forekommende radioaktive stoffer og stråling fra verdensrommet (kosmisk stråling). Lave stråledoser, for eksempel fra små mengder radioaktive stoffer i mat eller miljø, bør derfor ikke gi grunn til bekymring. Det er mengden som avgjør om man er utsatt for en vesentlig helserisiko. Lytt til råd fra myndighetene om hvilke situasjoner som bør unngås, eller når man bør ta grep for å beskytte seg.

Senskader: Kreft og arvelige effekter

Kreft

Ioniserende stråling kan skade et DNA-molekyl direkte gjennom å bryte båndene i molekylet eller indirekte gjennom å lage ioner, som i neste omgang skader DNA-molekylet. DNA-skader forekommer hele tiden av ulike årsaker, men kroppen klarer i de aller fleste tilfeller å reparere skaden uten problem. Ved hver skade er det imidlertid en ørliten risiko for at DNA-skaden repareres feil og at cellen utvikler seg til en kreft-celle. Det kan antas at jo flere skade-tilfeller, desto større er risikoen for å utvikle kreft.

Stråling øker forekomsten av eksisterende kreftformer. Derfor er det ikke mulig å påvise at stråling er årsaken til et enkelt krefttilfelle. Den eneste måten man kan påvise sammenheng mellom stråling og kreft, er ved å påvise en statistisk økning i krefttilfeller i en større gruppe mennesker i situasjoner med økte strålingsnivåer.

Sammenhengen mellom ioniserende stråling og kreftrisiko er godt dokumentert hos mennesker ved effektive stråledoser fra ca. 100 mSv og oppover. Ved lavere stråledoser er kreftforekomst vanskelig å dokumentere. Dette skyldes at kreft er en svært vanlig sykdom og at kreft varierer en god del i befolkningen også av andre årsaker.

Utfra hvordan ioniserende stråling virker på molekyler og celler, kan man imidlertid anta at stråledoser under 100 mSv også gir en viss økning i kreftrisiko. Basert på internasjonale anbefalinger, antar man i strålevernforvaltningen at kreftrisikoen er proporsjonal med stråledosen ned til 0 mSv. Dette innebærer at enhver økning i stråledose gir en økning i risiko. Det innebærer også at så lenge stråledosen er lav, er også risikoen lav.

Kreftrisiko for ioniserende stråling — Rød linje viser at den beregnede tilleggsrisikoen for å dø av kreft som følge av stråling øker med ca. 5 % per 1000 mSv. Verdien er fra Den internasjonale strålevernskommisjonen (ICRP) og er basert på studier av befolkningsgrupper som har mottatt stråledoser over 100 mSv. Mørkegrått område viser den gjennomsnittlige generelle risikoen for å dø av kreft på verdensbasis, som er beregnet til ca. 20 % (UNEP 2016 - Radiation: Effects and Sources). Usikkerhet og variasjon i den underliggende kreftrisikoen i en befolkningsgruppe gjør at man ikke klarer å dokumentere hva tilleggsrisikoen fra ioniserende stråling er ved stråledoser under 100 mSv (lysegrått område). Sammenhengen mellom stråledose og risiko antas likevel å være tilsvarende også for stråledoser under 100 mSv (rød stiplet linje). Klikk på figuren for større versjon.

Arvelige effekter

Arvelige effekter innebærer at skader i DNA-et fører til genetisk sykdom eller misdannelser hos barnet til den som ble utsatt for stråling. Den grunnleggende mekanismen er den samme som for skader som fører til kreft, men kan kun skje hvis skaden oppstår i kjønnsceller. Økt risiko for arvelige effekter grunnet ioniserende stråling er imidlertid mye lavere enn for kreft og er ikke dokumentert hos mennesker, kun i dyreforsøk.

Akutte skader: Celledød ved svært høye doser

Ved svært høye stråledoser over kort tid vil ioniserende stråling kunne forårsake så mye skade på cellene at de dør. Dette kaller vi akutte effekter. Hvis veldig mange celler dør i et vev, vil hele organer slutte å fungere. Dette kan være dødelig. Slike dødelige utfall av akutte effekter begynner man å se ved ca. 2000 mSv (2 Sv).

Noen eksempler på slike akutte effekter har man sett ved for eksempel ulykker med strålekilder i industri eller sykehus. Redningsarbeiderne som jobbet med å slukke brannen ved Tsjernobyl-anlegget i 1986 fikk også så høye dose at flere av dem døde. Når man får så høye doser til hele kroppen at flere organer og produksjon av blodceller slutter å fungere, kalles det strålesyke. Akutte effekter er svært sjeldne, også i håndteringen av atomulykker.

Akutte effekter kan også være begrenset til deler av kroppen, i tilfeller hvor kun enkeltområder har vært utsatt fått høye stråledoser.

Helsedirektoratet: veiledning til leger ved mistanke om akutt stråleskade